Tom-Robin hadde mistet troen på at han kunne følge drømmene sine. Det var før han møtte menneskene som kickstartet livet hans på nytt.

Det var tilfeldighetene som sørget for at syvåringen som ikke kunne svømme, var akkurat den som ramlet uti det store bassenget.Ingen fikk med seg at Tom-Robin Fjellstad ramlet uti, og det gikk femten minutter fra han falt uti til han var gjenopplivet ved bassengkanten. Femten lange minutter. Livet som en gang pulserte igjennom Tom-Robin var borte. Han var klinisk død.

– En fremmed oppdaget meg på bunnen av bassenget og fikk meg på land.  Han startet hjerte- lungeredning på meg, mens noen andre ringte etter ambulanse.

På sykehuset ble Tom-Robin liggende i koma. En liten gutt i en klinisk hvit sykeseng med masse ledninger på hele kroppen og fortvilte foreldre som bare ønsket ungen sin tilbake. Kun bilder i fra sykehuset minner ham på det som har skjedd. Tom-Robin ser ned.

-Egentlig liker jeg ikke å tenke på det. Jeg skulle ikke vært her i dag i det hele tatt.

Utav sykehuset kom en veldig annerledes Tom-Robin. Han hadde overlevd, han hadde ingen synlige skader, men han slet med sterke konsentrasjonsvansker og dysleksi. Alt som før var lekende lett, ble veldig vanskelig.

-Hele grunnskolen var vanskelig, både faglig og sosialt. I tillegg til dysleksi og konsentrasjonsvansker, ble jeg mobbeoffer i klassen. Det er ikke så lett å fokusere på å få gode karakterer med de forutsetningene.

Å bli svelget hel av statistikken

Å jobbe med 3D og animasjon har alltid vært drømmen for Tom-Robin. Hans lidenskap for faget lyser igjennom øynene hans. Allerede tidlig på ungdomsskolen begynte han å eksperimentere på egenhånd. Han var gutten som kunne se for seg hva han ville skape og ut i fra ingenting ble det til figurer og animasjoner på skjermen. Leksene derimot ble som å klatre Mount Everest med kun en arm. Å gå medier og kommunikasjon ble bare en fjernere og fjernere drøm. Han startet på mekaniske fag, men fant raskt ut at det ikke var det han ville bli. Etter to år sluttet han, uten å fullføre lærlingtida si.

-Det var ingen ting galt med videregående sånn sett. Det var bare det at det ikke var det jeg ville bli og for meg er det veldig vanskelig å få til ting jeg ikke interesserer meg for, forteller han.

Tom-Robin ble en del av en mye omtalt statistikk:
En av fem gutter fullfører ikke videregående skole og yrkesfagene er de som er mest utsatt for frafall. De som dropper ut får store utfordringer på arbeidsmarkedet og med manglende studiekompetanse er det svært vanskelig å komme inn på høyere utdanning.

Mange trenger arbeidspraksis gjennom NAV for å finne veien til arbeidslivet.

Han ser ut i lufta. Du kan se at hans reise fra å være en syvåring i koma til å bli en medstudent på Norges Kreative Høyskole har vært bratt og tøff. For Tom-Robin vet at det ikke nytter med bare talent for å få drømmen oppfylt. Noen ganger må man også ha noen som ser at du er mer enn det som har skjedd deg, som skyver deg i rett retning.

For Tom-Robin ble redningen prosjektet “Kickstart” på Vekstbedriften Øvre Romerike Industriservice (ØRI).

Kickstarten

Med fokus på filmproduksjon får ungdom som har falt utenfor skole og arbeidsliv sjansen til å utvikle seg innenfor faget. Lærerne har lang fartstid innen filmbransjen og når kurset er over, får de hjelp til å søke praksisplass i filmnæringen. Tanya Aanonsen har utdanning innen film fra Mexico, har jobbet mange år som produksjonsleder og castingansvarlig. I tillegg har hun jobbet sammen med Gladiatoren-regissør, Ridley Scott. Det var hun som ble Tom-Robins nærmeste veileder da han kom til ØRI og Kickstart.

-I starten var han veldig stille og rolig. Han gjorde ikke så mye utav seg, men vi fant fort ut at han hadde talent. Veldig mange har opplevd å mislykkes i det ordinære skolevesenet og mangler nok tro på seg selv til å finne sine kvaliteter. Slik var det for Tom-Robin også, sier Tanya.

Tom-Robin tok utfordringene på strak arm. Animasjon, klipping og filming var noe han elsket å holde på med. Selv teorien på kurset gikk lekende lett når han hadde interesse for faget. Etter seks månedene ble det på tide å finne praksisplass.  Hvem ville ha så ha Tom-Robin? Jo, Nordisk Film TV. Han fikk jobbe med produksjonen av “The Voice” og senere fikk han praksis hos Monster der han fikk jobbe med “Hellstrøm Rydder opp” som går på TV3. Det overgikk alle hans drømmer, at han av alle fikk lov til å jobbe med så flinke folk:

-Jeg jobbet som logger, og var den som kartla råmaterialet og skrev ned hvor klipperne kunne finne sitater og situasjoner som de kan bruke. Jeg skrev vel omtrent 5000 ord om dagen. Det tror jeg norsklæreren min fra grunnskolen ikke hadde trodd at jeg skulle gjøre i dag, forteller han og ler.

Å bli en prins

Å hoppe av videregående får konsekvenser. Han hadde ikke poengene for å komme inn på høyere utdanning, men Tom-Robin gav det et forsøk. Han søkte på Norges Kreative Høgskole.
-I utgangspunktet oppfylte jeg ikke kravene, men etter et møte med en lærer så fikk jeg en sjanse. Jeg viste ham hva jeg hadde gjort tidligere, fortalte om kurset på Kickstart og praksisen hos Monster. Han så at jeg kunne noe, så jeg fikk lov å starte, sier han.

I høst startet Tom-Robin på  3D og animasjonslinja på Norges Kreative Høyskole. Snart skal han levere inn sin første eksamensoppgave. Det de andre medstudentene tar for gitt, har han kjempet hardt for. Dette er drømmen hans og det lyser ut av hver celle i kroppen hans.

Daglig leder på ØRI, Hans Thue, mener det er viktig at det finnes alternativer som Kickstart til de ungdommene som ikke fullfører videregående skole:

-Suksessen ligger i at vi tilbyr en praktisk form for opplæring samtidig som vi forsøker å hjelpe ungdommene til å oppnå mestring. De som går hos oss må selv søke praksisplass, selv søke jobb og skole. Vi bare hjelper dem å finne sine kvaliteter og selvtillit nok til å gjøre det. Vi visste at Tom-Robin hadde talent, vi visste dog ikke at han var en skikkelig prins. forteller Thue.

For Tom-Robin er utrolig dyktig i det han gjør. En prins innen sitt fag og når bacheloren er ferdig om 3 år, håper han på å kunne jobbe med de aller største innen animasjon.

-Det aller kuleste som kunne ha skjedd nå er en mulighet til å jobbe med noen som jeg alltid har beundret, nemlig Disney og Pixar.

Tom-Robin føler i blant at han skulle ikke ha vært her. At han lever er i seg selv et mirakel. Fra å bare være en som overlevde, er han blitt en som gjør det han alltid har drømt om. Det skyldes mennesker som nektet å gi ham opp. Noen som var villig til å gi ham en ny kickstart.

Se filmen om Tom-Robin her:

Vimeo / Vekstbedriftene – via Iframely

For å komme dit man skal, må man trene mye. Hvis man vil ut på eventyr, må man hoppe i det. Det vet Mads alt om.

“Den Glade Baker” i Asker er fylt til randen av mennesker. Bak kassen står Mads Andreassen (33). Han har akkurat fylt disken og kundene står i kø for å få dagens dose av ferske skoleboller. Dette har vært jobbhverdagen hans i 12 år nå, og han er en veteran i bakerfaget.

Mads står på fra klokken åtte på morgenen til halv tre. Han baker, serverer kunder, lukker dører opp for gamle damer, vasker opp og har sittet i styret for bedriften. Jobben som avfallsansvarlig har gitt resultater i utmerkelsen Miljøfyrtårn. Det er mye å henge fingrene i, men selv for arbeidskarer som Mads, kan noen morgener være litt trege å få i gang:

– Jeg er ikke et jobbmenneske sånn egentlig. Jeg liker å sove, så jeg kommer stadig vekk seint og da får jeg litt tilsnakk, sier Mads med glimt i øyet.

Latteren til Mads runger i lokalet, og den er smittende. Det er ingen tvil om at han er en høyt elsket kollega, for sjefen Miodrag Gajinov smiler bredt til ham:

– Mads er ikke bare en kollega, han er en inspirator for oss andre, forklarer Gajinov .

Ingenting kommer gratis

Mads sysler nemlig med litt svømming på fritida, og ikke den sorten som vi andre holder på med. Neida, Mads er olympisk mester i svømming, han, og sånt skjer ikke over natta. Mads kjenner prisen for å nå hårete mål:

– Da jeg var ung, måtte jeg lære meg å svømme. Jeg var superrask. Alle de andre som var gode, de slo jeg. Men for å bli skikkelig god, da må man øve seg mye. Ingenting kommer gratis. Du må trene hardt og ha god motivasjon. Jeg har holdt på i 25 år, jeg, forteller Mads med andakt i stemmen.

All treningen gav resultater, for i 2003 vant han gullmedaljen i Special Olympics Games i Dublin. Mads forsvarte den norske æren. Da han sto der på pallen med gullmedaljen rundt halsen og så utover publikum, da kom følelsene for fullt:

– Det var så stort. Da jeg sto på pallen ropte jeg bare “ja”. Jeg var helt i ekstase.

Himmeljegeren

Mads visste ikke at han drømte om Canada da han ble invitert med på en seks ukers villmarkstur for et par år siden av noen kompiser. Han takket ja til å bli en del av teamet til Himmeljegerne, og ny drøm sto duket og klar. Han skulle klare dette akkurat som den medaljen.

– Jeg er jo ganske tøff. Jeg har stupt fra stupebrett på 4 meters høyde og det er en del som ikke tør det. Men det gjør jeg, så jeg takka ja til turen.

Gjennom vinteren 2013/2014 trente Mads både med Himmeljegernes vanlige langturer rundt Semsvann, trappeløp i hoppbakker og rolig trening med fysioterapeut:

– Det var ikke alltid at jeg klarte alt, men jeg trente hardt den vinteren.

Guttas villmarkstur ble godt dokumentert og senere kom dokumentaren “Himmeljegerne” på TV2 om utfordringene og gledene ved å være på tur. Mads forteller med innlevelse om ulver som ropte om natten, møter med svartbjørn og om noen skumle og kalde netter. Men han er glad han tok utfordringen:

– Det var utrolig spennende for meg å være med, og ikke minst klare turen. For meg er det viktig at folk må få lov til å slippe seg fri i naturen og tørre å ta sjanser.

Carlsen-bordet

Hjemme på jobben savnet kollegaene Mads da han var på den seks uker lange turen:

– Han er en viktig brikke og når han var på tur, så savnet vi han. Det var noe som manglet, og det var Mads, sier Miodrag.

En som også savnet Mads på jobb, var stamkunden hans, den tidligere sportskommentatoren fra NRK, Jon Herwig Carlsen. Han er i nesegrus beundring over motet til Mads:

– Det må jeg virkelig si. Det står det all respekt av. Jeg hadde aldri turt å være med på den ekspedisjonen han har vært med på. Det hadde nok ikke vært noe for meg, sier Carlsen og smiler.

Mads smiler til Carlsen. De to gutta der beundrer hverandre. Det er kanskje det som er det fine med Mads. Selv om han er en kar med store meritter bak seg, så er det like viktig for ham å være her på jobb. Sjefen Miodrag er ikke i tvil om at Mads inspirerer også i jobbhverdagen sin:

– Mads lærer oss at det er greit å sette seg hårete mål. Når man først skal drømme, drøm stort da. Det er de søteste drømmene sier Miodrag og ler.

Mads er en eventyrer, en atlet og en kollega. Han er en som ikke alltid klarer alt, men han vet at drømmer kan bli virkelig om du ikke gir deg.

Se filmen om Mads her:

Vimeo / Vekstbedriftene – via Iframely

Hun er trent på å hjelpe folk til å finne sine nye veivalg i livet, men hva gir jobbkonsulent Silje Bolstad arbeidsglede?

Hver eneste dag kommer det personer innom jobbkonsulent Silje Bolstad som ikke helt vet hvordan de skal komme seg videre. Kanskje noe skjedde i livet som vippet dem av kurs, eller kanskje de bare ikke vet hvor stort potensiale de har? Et potensiale som kan være godt innpakket i dårlige erfaringer fra tidligere jobber og mennesker som har krysset deres vei:

– Vårt samfunnsoppdrag er å gjøre arbeid mulig for alle. Min jobb er å lytte slik at vi sammen kan finne nye veivalg videre for personen. Veivalg som de kanskje ikke ser selv i det de kommer til oss. Det er det som gjør hvert eneste møte like spennende – ingen utfall er like, sier Silje og smiler stort.

For veien til arbeidsglede er ikke lik for alle. For noen kan det være å mate en hjort, for andre kan det å røkte en bikube gi mestring, og noen ganger trenger man bare en som ser deg og lytter. Arbeidsplassen til Silje,  MAKS i Meland utenfor Bergen er en av 220 vekstbedrifter i Norge som er gode på å lytte, og som har tro på på å se, og ikke minst løfte enkeltindividene.

Å løfte enkeltindividet

Silje har svart belte i å se hvordan menneskene hun møter er skrudd sammen. For ingen av oss er like. Hva er det egentlig som gjør at folk blir sykmeldte? At man blir syk, utbrent og tom? For mange kan livet gå helt i stå når de føler seg usynlige.

 – Når et menneske ikke blir sett for den man er, mister man raskt mestringsfølelsen. Selvtilliten stuper, og til slutt kan du få angst, bli deprimert og føle at du aldri strekker til. Du jobber og jobber for å bli godkjent, uten å noen gang få den godkjennelsen du trenger. Det ender ofte med at du blir lei deg og utmattet, sier Silje.

Ofte begynner det med en sykmelding som gjerne blir lengre og lengre, helt til du er på vei inn i et vakuum. Tanken begynner å snike seg inn. Kan man noen gang komme seg tilbake til en jobbhverdag?

Det er da mennesker som Silje kan komme inn og gi deg en dytt, slik at du selv klarer å forme din egen vei videre.

Eureka – et hagesenter!

Silje stopper bilen utenfor Hagesenteret på Knarvik. For henne er det en god dag på jobb når deltakerne ringer og forteller at de endelig har funnet drømmejobben. En av dem som har tatt den telefonen, er  Cathrine Fransiska Hagesæter, tobarnsmor og barnebokforfatter av Jeg har maur i magen. En bok om AD/HD. Cathrine har selv denne diagnosen.

Hun jobbet som renholder og trivdes egentlig med det. Men jobben var så fysisk krevende at den over tid gav henne slitasje i ryggen. Cathrine måtte bytte beite. Det å skulle bryte opp det vante, og skulle begynne på nytt, var ingen god prosess for Cathrine.

 – Men vi fant ut av det i lag. Hun var veldig hyggelig, noe som gjorde at jeg klarte å åpne meg. Det kan være litt ekkelt å stå der, helt avkledd, og utlevere seg selv på den måten. MAKS tok godt imot meg og fikk meg til å se lys i enden av tunnelen, forteller tobarnsmoren.

Den lille brikken, nøkkelen til å få Cathrine til å yte, var å få én beskjed om gangen. Det ble «eurekaen» for Cathrine, som fant sin arbeidsglede blant lyng og blomster:

 – Det er når det er for mye informasjon på én gang, at jeg får problemer. Her gjør jeg meg ferdig med én ting, så går jeg og spør om neste oppgave. Jeg ruller på bakken, kryper, graver i jorden, er høyt og lavt. Jeg er veldig barnslig, så dette er helt perfekt, forteller Cathrine entusiastisk og smiler til Silje.

Veien til målet

Mange har et høyt ønske om å jobbe, men det kan være tøft å finne selvtillit til å starte på nytt. Å stå alene i et veikryss og føle trykket fra omverdenen på kroppen, er en hard påkjenning:

– Når vi klarer å veilede de deltakerne som har veldig lyst til å jobbe, og de ringer og forteller at de har funnet jobben som passer for dem, da føler jeg at vi har gjort noe rett. Da blir jeg skikkelig glad, sier Silje.

Cathrine forteller om den nye jobben sin, om hvordan hun nå ser løsninger der hun før så utfordringer. Silje smiler varmt.

Det er nemlig akkurat dette som gir Silje arbeidsglede hver eneste dag på jobb. Å se noen finne drømmejobben de ikke visste at de drømte om. Det er drømmejobben til Silje.

Se filmen om Silje her:

Vimeo / Vekstbedriftene – via Iframely

Hva skjer når du er redd for å bli stukket, men velger å trosse din frykt for å redde biene fra massedød? Bli med birøkter Camilla Asbjørnsen fra Nordpolen Industrier på jobb.

De kler sakte på seg hvite drakter. Det ser nesten ut som om det er en scene fra en sci-fi film som utspiller seg i skogholtet i Holmlia i Oslo. Men de skal ikke ut i verdensrommet, de skal redde biene. Camilla Asbjørnsen ser bort på sine kolleger fra Nordpolen Industrier:

– Sånn, er vi alle klare da? Skal vi ta den med dronninga i først, spør Camilla arbeidslederen, Rune Kristiansen.

Han nikker og Camilla går rolig mot bikuben. De er klare for å sjekke status på honningbiene. Vil de være der i bikuben sammen med dronningen sin eller har de forsvunnet?

Nordpolen Industrier er en av 220 vekstbedrifter i Norge som er der for dem som trenger en tilrettelagt arbeidsplass, og for dem som trenger bistand for å komme seg ut i ordinært arbeidsliv.

 

 

Nordpolen har nå involvert seg i prosjektet Bybi. De vil være med å stanse massedøden blant bier. En massedød som har pågått i 15 år uten helt tydelige årsaker. Det føles stort for Camilla å kunne bidra:

– Jeg synes det er viktig å jobbe med bier. Folk er redde for å bli stukket, de forstår ikke at biene er en naturressurs. Uten bier – ingen blomster.

Dør biene, dør menneskene

Camilla har helt rett. Det blir ingen blomster uten bier. Det blir heller ingen fredagstaco om utviklingen fortsetter. Over 80 prosent av maten vi spiser, kan vi takke biene for. Uten bier, ingen tomat, løk, gulrot, jordbær, bringebær, epler, appelsiner, bananer, marsipan, kaffe, avokado – lista er uendelig. Det er bare å si farvel til bomullsklær, blomsterengene og orkideene i samme slengen. Tett etterfulgt av fugler og dyr. Dør biene, dør menneskene fire år senere, skal Einstein ha sagt.

 

Å gjøre en forskjell

Camilla roer ned biene i bikuben med røyk. Hun ser på det tette samspillet som foregår i bikuben. For å samle ei teskje honning, jobber åtte bier på spreng et helt liv. Biene opptrer som en eneste stor organisme for å nå målet:

– Biene lager så god honning. Vi slynger honning på Nordpolen Industrier og den er så god, sier Camilla og smiler.

Prosjektet Bybi har ikke bare gitt resultater i form av søte biprodukter. Nå har hovedstaden også blitt fylt med hele 800.000 nye, små stripede Oslo-boere på grunn av arbeidet med bikubene.

Bier er utrolige skapninger med en enorm arbeidskapasitet. Men blir de presset for hardt, reagerer de med å bli stresset og syke. De er ikke så ulike oss mennesker, sånn sett. På Nordpolen Industrier har de fokus på at alle skal få lov å utfordre seg, men samtidig ikke føle seg presset:

– Dette er mer enn bare en jobb. Det er en arena hvor de ansatte kan møtes og prate. Jobben deres i Nordpolen blir en stor del av det sosiale livet og de vet at de gjør en viktig jobb, sier arbeidsleder Kristiansen.

Camilla gleder seg til hver eneste dag på jobb, for henne er viktig å gjøre en forskjell med jobben sin:

– Jeg klarer ikke å sitte stille for lenge, og har masse energi, så det å være birøkter passer meg godt. Jeg liker å jobbe utendørs, og det er kjempegøy.

Hun er glad i jobben og kollegaene på Nordpolen Industrier. Av og til når en bie kommer for nær, kjenner Camilla på frykten for å bli stukket, men hun jobber videre. Hun vet at hun er modig, for modighet handler ikke om å være fryktløs, men å gjøre det selv om hun er redd.

Se filmen om Camilla her:

Vimeo / Vekstbedriftene – via Iframely

Hjortehviskeren

En depresjon gjorde det umulig for Gøril å være i jobb. Veien tilbake skulle gå via en flokk hjorter og en tålmodig veileder.

Hodet er en finurlig sak. Den kan gjemme ting bakerst og kun hviske om det lenge. Men en dag begynte hodet til trebarnsmoren Gøril Berg (40) å rope om ting som hadde skjedd for lenge siden. Ting som hun knapt husket. Hun ble kastet inn i en depresjon. Hun sluttet å spise og drikke. Hun lå i fosterstilling og kroppen var i konstant panikk. Angsten ble en fysisk knyttneve som holdt henne hardt nede. Det gikk så langt at hun forsøkte å avslutte livet:

– Det var mørkt og trist. Jeg så ingen lys i enden av tunnelen. Det ble for vanskelig å klare seg selv.

Fra å være den som hjalp andre, måtte hun få hjelp selv. Det skulle vise seg å være livreddende hjelp. Gøril ble lagt inn på Distriktspsykiatrisk senter (DPS) og fikk profesjonell hjelp til å forstå hva som skjedde. Hun hadde posttraumatisk stress fordi hun hadde blitt utsatt for overgrep i barndommen:

– Ting ble bare enda verre da jeg skjønte at jeg ikke kom til å klare å gå tilbake i jobben som hjemmesykepleier. Det var liksom ingen vei tilbake til den personen jeg var før. Det var så tungt, det.

Gården som får potensiale til å gro

Gøril ser mot skogen på Dalpro gård på Hitra. Hun ringer med bjella og hun rekker ikke ringe lenge før de kommer løpende. Først en så flere. Det kan nesten virke som om flokken er endeløs stor. Dette er altså dyrene som ble redninga for Gøril, en flokk med hjorter:

– Da jeg kom hit til Dalpro, kunne jeg ingenting om hverken gårdsdrift eller hjorter. Men Terje Stølan, veilederen min er helt utrolig. Han er en leder som ser deg for den du er og som ser når han kan legge mer ansvar på deg.

 

Etter ett år ute av arbeidslivet og flere innleggelser fikk Gøril tilbud via NAV om arbeidsrettet rehabilitering på Dalpro AS. Gården har over 65 deltakere og 20 ordinært ansatte. De er opptatt av å gjødsle potensiale, enten det er i gartneriet eller i deltakerne på gården. De ser etter nøkkelen til arbeidsglede i alle og de lar folk finne ut av ting på sin måte:

– Jeg vil påstå at Dalpro har forandret livet mitt.  For meg er dyr både terapi og medisin, for de har ingen forventninger til deg. Jeg kan ta meg den tiden jeg trenger. Jeg bruker mye tid på å bare snakke med dem.

Det er kanskje derfor de kaller henne Hjortehviskeren. Hun har nemlig et eget lag med dyrene. De snakker med hverandre.

Det er noen av hjortene som utmerker seg, som Gøril har knyttet seg til litt mer enn andre, blant andre Berta. Hun fotfølger Gøril som en hund. Men Gøril vet at når tiden er inne, så skal noen av hjortene bli til mat. Dalpro er intet mindre enn Norgesmestre på kjøttprodukter to år på rad og har vunnet gullmedalje for beste biff. Selv verdens fineste Berta skal en dag bli verdens beste middag og det har Gøril et avslappet forhold til:

– Det er naturens gang og jeg synes det er helt greit at de blir mat. Jeg blir jo ekstra stolt fordi det er så høy kvalitet på det vi leverer. Kjøttet blir levert til de fineste restauranter og blir til gode øyeblikk for gode folk.

Kjendiser som tv-kokken Gordon Ramsay lovpriser kjøttet fra Dalpro, og har pekt det ut som det beste på markedet. Det er sånt som Gøril og gjengen på Dalpro tar til seg. Alle rutiner er der for en grunn. Hjortene og villsauene skal ha et fantastisk liv, gode samtaler med folka på gården og et fritt liv. Det er sånn man får det beste produktet, ved å være human.

Å vinne tryggheten tilbake

Gøril fant sakte, men sikkert tilbake til en trygg hverdag.  Terje lot henne få ta over for mange av hans oppgaver, hun endte til og med opp som fostermor for villsau-lam i sommer. Men så kom beskjeden om at hennes tid på Dalpro var over. Hun skulle prøve seg selv:

– I midten av august hadde jeg sluttdato på Dalpro. Jeg skulle egentlig ha kommet meg ut i arbeid. Men så var det to som sluttet og jeg fikk muligheten til en varig tilrettelagt plass. Den greip jeg med nebb og klør. Når jeg fikk bekreftet at jeg hadde fått plassen, da kjente jeg at skuldrene senket seg.

Alvoret i stemmen hennes bekrefter det. Gøril ser oss rett i øynene og kaller en spade for en spade:

– Å potensielt bare bli gående hjemme, kunne ha blitt fatalt for meg. Om det ikke hadde vært for Dalpro og dyrene, så hadde jeg ikke vært her i dag. Det er en alvorlig ting å si, og alle som lytter til Gøril forstår at hun mener det. Gøril vet at hver dag må hun jobbe for å holde seg frisk, det kommer ikke av seg selv. Hun er også helt åpen om at hun kan bli lagt inn igjen på DPS. Åpenhet rundt psykiske lidelser kan være det som redder liv, mener hun:

–  Jeg har valgt å være helt åpen rundt min angst, fordi jeg tror at veien tilbake blir lettere uten å måtte bære skammen i tillegg til sykdommen. Terje og jeg snakker om mye, både hjort, villsau og de dype ting i livet. Her finner jeg en aksept for at alle dager ikke er like bra. Det er det som holder meg frisk, nemlig å bli sett som et menneske. Ikke bare en som skal produsere og skape en sum i regnskapet.

En dag er kanskje Gøril klar for å ta på seg jobb utenfor Dalpro. Men foreløpig hvisker hun med hjortene på Dalpro for å stoppe brølet i hodet, og de hvisker med henne fordi hun lytter.

Se filmen om Gøril her:

Vimeo / Vekstbedriftene – via Iframely